TFT står for tynnfilmtransistor og brukes sammen med LCD for å forbedre bildekvaliteten i forhold til eldre digitale skjermteknologier. Hver piksel på en TFT LCD-skjerm har sin egen transistor på selve glasset, som gir større kontroll over bildene og fargene den gjengir.
TFT er også en forkortelse for andre tekniske termer, inkludert tid fra overføring, tekstrettingstest, Trinitron flat tube og trivial filoverføringsprotokoll.
TFT-fordeler og bruksområder
Siden transistorene i en TFT LCD-skjerm er så små, gir teknologien den ekstra fordelen at den krever mindre strøm. Men mens TFT LCD-er kan levere skarpe bilder, har de også en tendens til å tilby relativt dårlige visningsvinkler. Resultatet er at TFT LCD-skjermer ser best ut når de ses på fronten, men det er ofte vanskelig å se bilder fra siden.
TFT LCD-skjermer finnes på smarttelefoner med lavpris og grunnleggende mobiltelefoner. Teknologien brukes også på TV-er, håndholdte videospillsystemer, dataskjermer og GPS-navigasjonssystemer.
Hvordan fungerer TFT-skjermer?
Alle pikslene på en TFT-skjerm er konfigurert i et rad-og-søyleformat, og hver piksel er festet til en amorf silisiumtransistor som hviler direkte på glasspanelet. Dette gjør at hver piksel kan bli belastet og ladet beholdes selv når skjermen oppdateres for å produsere et nytt bilde.
Med denne typen oppsett opprettholdes tilstanden til en bestemt piksel aktivt selv mens andre piksler brukes. Dette er grunnen til at TFT LCD-skjermer anses som aktive matriseskjermer (i motsetning til passive matriseskjermer).
Nyere skjermteknologier
Mange smarttelefonprodusenter bruker IPS-LCD (Super LCD), som gir bredere visningsvinkler og rikere farger, men nyere telefoner har skjermer som bruker OLED- eller Super-AMOLED-teknologi. For eksempel har Samsungs flaggskipsmarttelefoner OLED-paneler, mens de fleste av Apples iPhones og iPads er utstyrt med en IPS-LCD. Super LCD og Super-AMOLED har sine egne fordeler og ulemper, men de overgår begge langt mulighetene til TFT LCD-teknologi.
