Key takeaways
- Kena er et pittoresk, fargerikt eventyrspill som minner mer enn litt om 3D Legend of Zelda-spillene.
- Selv om det starter lystig og fargerikt nok, med tonnevis av søte små monstre, er det i all hemmelighet en skummel, vagt trist spøkelseshistorie.
- Vanskelighetskurven er bratt nok til at voksne eller eldre søsken kanskje vil ta over kontrolleren noen ganger, spesielt for sjefskamper.
Kena: Bridge of Spirits er sneaky. Den lokker deg inn med sine frodige, vakre fjellmiljøer og glade, lekende barn, og det neste du vet er at du får ansiktet ditt innhyllet av sinte tregolemer.
Jeg var ikke sikker på hva jeg kunne forvente å gå inn. Jeg hadde ikke hørt så mye om Kena på forhånd, men dagen det f alt, begynte plutselig halvparten av spillerne jeg kjenner å lovsynge den. Jada, noe av det kan tilskrives Kena som er tilgjengelig på PlayStation 5, siden det ikke er så mye annet å spille der, men ikke alt. Det gjorde meg nysgjerrig.
Kena viste seg å være et litt gammeldags action-eventyrspill, men et med et nivå av polering som gjør mange mainstream-utgivelser til skamme. Det var helt klart et kjærlighetsarbeid av utviklerne, og det vises med hvert skumle monster og forseggjort puslespill.
Det er også et av de flottere indie-spillene som kommer ut i år, med en solid tegneseriestemning som bør fange og holde barnas oppmerksomhet. Hvis du liker, for eksempel, 3D Zelda-spill som Skyward Sword, men ikke liker hvor lang tid det tar å komme noen vei, er Kena akkurat ditt jam.
Døden kommer fort til deg
Titelfiguren er en åndsguide, som hjelper de motvillige døde å gå videre til livet etter døden. Mens hun er på vei til en helligdom på fjelltopp, støter Kena på et par spøkelsesbarn som ber om hjelp til å finne deres savnede bror.
Underveis finner hun en forlatt landsby, i tillegg til tykke lag med ødelagt flora og fauna som blokkerer veien hennes ved hver sving. Noe har gått alvorlig g alt med helligdommen, og den har etterlatt fjellsiden full av monstre og sinte spøkelser.
I tillegg til å være flink med en quarterstaff, plukker Kena raskt opp et følge av små skapninger k alt Rots som gjør mye av (bokstavelig t alt) tunge løft for henne. De kan brukes til å løse gåter, rense miljøet, frakte rundt f alt rusk og i en kamp, som en kortvarig bedøvelse mot en enkelt fiende om gangen.
Flere rots kan bli funnet over hele spillets verden som en belønning for utforskning, og før altfor lenge hadde jeg en liten hær av smågutta som fulgte meg rundt. Jeg tror det er viktig å påpeke her at du kan og uten tvil bør finne et bredt utvalg av små hatter å sette på Rot-vennene dine, som er den typen tullete som flere spill som dette trenger å gjøre.
Kena skjuler ofte noen av de sprøere Rot-hattene bak noen av de tøffeste valgfrie utfordringene, som du skulle tro ville være irriterende, men på en eller annen måte ikke er det. Ja, det tok meg seks forsøk å gjennomføre denne kamputfordringen, men nå har jeg en enhjørningslue. Verdt det.
Stick and Move
Kena er det første spillet fra Ember Lab, som først og fremst er et animasjonsstudio. Den laget også en godt mottatt Legend of Zelda-fanfilm i 2016.
Med det i tankene føler jeg meg komfortabel med å si at Kena har mye av Zeldas DNA, spesielt spillene fra 2000-tallet som Twilight Princess. Den har en stor verden som krever utforskning, med tonnevis av små belønninger gjemt i hvert hjørne, i tillegg til Zeldas evne til å gå på skrå.
Kampen er imidlertid mye vanskeligere, med flere sjefer som krever reaksjoner på et brøkdel av et sekund. Kena tar det med ro på deg de første par timene, men treningshjulene går av når du når slutten av det første store oppdraget.
Det er også en skummel helhetsopplevelse. Kena er på ingen måte et skrekkspill, men det er omtrent på nivå med noen av de mørkere Disney-filmene. Hvis du er kul når barnet ditt ser de siste 20 minuttene av Den lille havfruen, vil ikke Kena være et problem, men monstrene blir gale.
Jeg tar opp innholdsadvarselen fordi Kena, med sin visuelle blanding av Avatar og Pixar, er som kattemynte for barn. Det er et godt spill i seg selv, men et flott spill for foreldre å leke med barna sine som publikum…så lenge de kan håndtere en fin, lang spøkelseshistorie.
