Key takeaways
- Nocturne bytter ut de typiske sverdene og dragene for en vridd tur gjennom den virkelige mytologien.
- Selv normalmodusen er en alvorlig utfordring, men en ny Barmhjertig-vanskelighet åpner den for interesserte nybegynnere.
- Hvis "full-contact death philosophy" høres ut som din jam, er du Nocturnes målgruppe.
En av de tøffeste, merkeligste japanske rollespillene i sin generasjon er nå tilbake i butikkhyllene.
Shin Megami Tensei III: Nocturne føltes allerede som en tilbakevending av et spill tilbake i 2004. På en tid da JRPG-er fortsatte sin utvikling til full-bore kinoopplevelser, er Nocturne en bisarr fangehullsøker fra en eldre skole.
Det er fristende å sammenligne med Pokémon, siden du bruker mye Nocturne på å fange og mikroadministrere din personlige gruppe med monstre, men Nocturne er virkelig sin egen greie. Den kombinerer tradisjonell JRPG-mekanikk med en kurve med høy vanskelighetsgrad og en mørk historie, og resultatet er fortsatt bemerkelsesverdig unikt 17 år senere.
Jeg vil påstå at det er en ervervet smak. I en sjanger som vanligvis er kjent for svart-hvitt-moral og enkle historier, setter Nocturne opp noen mørke, gnostiske moralske og etiske sammenstøt. Det er i utgangspunktet en 50-timers filosofioppgave med mange slagdemoner.
Så hva betyr den tittelen, forresten?
Shin Megami Tensei, avhengig av hvor bokstavelig du vil oversette det, kan enten bety "sann reinkarnasjon av gudinnen" eller "sann gudinne metempsychosis."
Serien, som har kjørt siden 1987 i Japan, tar mye for seg buddhistisk symbolikk, og de fleste spillene involverer reinkarnasjon som et plottelement og/eller en spillmekaniker. I Nocturnes tilfelle er det begge deler.
Du begynner spillet som en videregående skoleelev, som blir en av få overlevende når en hendelse k alt Conception snur Tokyo ut og inn. Det meste av byen er ødelagt, og det som er igjen blir forvandlet til den monsterbefengte Vortex World. Du blir deretter forvandlet til en halvdemon, som gir deg akkurat nok kraft til å overleve på egen hånd og sette ut på leting etter svar.
Du oppdager raskt at dette ikke var en apokalypse så mye som en tilbakestillingsbryter. Vortex-verdenen er en liminal tilstand for jorden, og flere fraksjoner av demoner og menneskelige overlevende kjemper om å bestemme formen på den kommende verden. Det etterlater deg i jokertegnpunktet, hvor du kan bestemme hvem som vinner konflikten, og dermed hva livet på jorden vil bli, eller forme ting for deg selv.
Det jeg liker her er at Nocturne ikke stikker av fra et typisk godt-mot-ondt-system. Mens et par fraksjoner er synlige feil og ser rett på deg, har Hikawa alle forståelige filosofier, med poeng både for og mot dem. Du kan behandle Nocturne som én stor personlighetstest, ta side med favoritt-NPC-en din, eller sprenge alt for moro skyld, uten at spillet synlig skyver deg i en viss moralsk retning.
Always Outnumbered, Allways Outgunned
Nocturne har vært beryktet de siste 17 årene som en av de tøffeste JRPG-ene der ute. HD Remaster legger til en gratis nedlasting som muliggjør "Merciful" vanskelighetsgrad, som toner det ned til et menneskelig nivå, men uten det er Nocturne en morder.
Spillet har et turbasert kampsystem, som eldre JRPG-er. Som standard er karakteren din det eneste medlemmet av laget ditt, men du kan rekruttere (les: bestikke/skremme) nesten hvilket som helst tilfeldig monster du støter på.
Kampens sentrale særpreg, og det mest engasjerende med Nocturne, er at du kan spille systemet for å få flere bonushandlinger. Ved å utnytte en fiendes sårbarheter, som å treffe et elementært svakt punkt, kan du dramatisk forlenge din tur, noe som gir deg mye mer tid til å ta skade på et mål. Men fiendene dine kan også gjøre det samme mot deg.
Når treningshjulene til Nocturne løsner, som er omtrent to timer inn i spillet, har hver kamp en anspent kant. Ressurser er knappe, fiender er over alt, det er ingen trygge soner, og selv et enkelt tilfeldig møte kan sette deg bak åtteballen uten forvarsel.
Jeg ble sittende fast på en sjefskamp for det meste av kvelden fordi han elsker å slå hele festen min med Force-baserte trollformler, og det viser seg at de to beste monstrene mine begge er sårbare for det, så han fikk å gjøre det tre ganger på rad. Gå ut av monstre, og kort tid etterpå, meg.
Jeg måtte bruke de neste to timene på å rekruttere nye monstre for å overleve. Så fant jeg ut at det bare var sjefens første fase.
Det er tøft, og ikke helt rettferdig, men tot alt sett har Nocturne aldret overraskende godt. Denne typen throwback-spill fra 90-tallet er tilbake på moten nå, og enda viktigere, det er ikke bare enda en sverd-og-trolldomskamp. Selv 20 år senere er det fortsatt ingenting som ligner på det, og det er verdt en titt i seg selv.
