I store deler av 1990- og 2000-tallet var det ikke uvanlig at folk oppgraderte datamaskinene sine hvert annet eller tredje år eller så. De måtte - ikke bare var bærbare datamaskiner relativt sjeldne og klumpete på den tiden, men programvarekravene avanserte så betydelig at maskinvarespesifikasjonene vokste i takt.
The First-Wave Market
Fordi flere og flere familier og bedrifter kjøpte datamaskiner i den tidsperioden, og fordi datamaskiner ble foreldet raskere, skjøt det årlige salget av stasjonære datamaskiner i været.
Men fra begynnelsen av 2010-tallet endret trendlinjen seg.
Endre maskinvarebehov
Da Microsoft ga ut Windows 95 i 1994, krevde det en Intel 486-klasseprosessor, 4 MB RAM og 40 MB diskplass, et stort steg opp fra minimumskravene for å kjøre MS-DOS 6.22 eller Windows 3.11.
- Windows ME, utgitt i 2000, anbef alte en Pentium-klasseprosessor med 150 Mhz hastighet, 32 MB RAM og 320 MB diskplass.
- Windows XP, utgitt i 2001, anbef alte en Pentium-prosessor med 300 Mhz hastighet, 64 MB RAM og 1,5 GB diskplass.
- Windows Vista, utgitt i 2007, anbef alte en prosessor med 1 Ghz, 1 GB RAM og 15 GB diskplass.
- Windows 7, utgitt i 2009, og Windows 8, utgitt i 2012, og Windows 10, utgitt i 2015, bruker alle de samme anbef alte systemspesifikasjonene som Windows Vista.
Med andre ord, i nesten 15 år krevde fire forskjellige store gjentakelser av Microsoft Windows en dobling eller mer av maskinvareressurser. Etter 2007 økte ikke maskinvarekravene. Presset for å oppgradere ellers forsvant.
En lignende logikk styrer Linux-baserte datamaskiner, men ikke Mac-er. Apple integrerer maskinvare og programvare vertik alt, og eldre Apple-maskinvare er hardkodet for ikke å støtte nye operativsystemer etter visse utviklingsmilepæler.
Endre formfaktorer
Utjevningen av maskinvarekrav alene betydde at oppgraderingen ble mindre. Men samtidig ble bærbare datamaskiner fra begynnelsen av 2010-tallet kraftige nok, bærbare nok og billige nok til å dekke de flestes rutinemessige databehov. Noen ga derfor opp stasjonære datamaskiner til fordel for bærbare datamaskiner.
På midten av 2010-tallet betydde nyere maskinvare at iPad-er, Android-nettbrett og Microsoft Surface-serien med to-i-ett-nettbrett ga samme eller nesten samme kapasitet som en bærbar datamaskin i en vesentlig mindre formfaktor. Noen mennesker droppet til og med bærbare datamaskiner for Windows-nettbrett, eller til og med stadig kraftigere smarttelefoner.
The Modern Desktop
I dag har mangfoldet av formfaktorer ført til en differensiering av brukstilfeller for hver type enhet. Nettbrett og smarttelefoner er gode for tilkobling mens du er på farten, men de er ikke effektive for komplisert arbeid. Bærbare datamaskiner er gode for vanlig arbeid, men de fleste er ikke optimalisert for spill.
Stasjonære datamaskiner har en håndfull unike fordeler som, selv om de ikke appellerer til alle, likevel tilbyr en fordel som antyder at denne formfaktoren ikke vil forsvinne med det første:
- De kan enkelt oppgraderes, med avtakbare deler.
- Fordi de alltid er koblet til, støtter de prosessorer som er mindre strømeffektive, men mye mer kapable enn sine mobile motparter.
- Fordi portabilitet ikke er relevant, kan de støtte større enheter som dedikerte skjermkort og flere harddisker.
- De er enkle å klassifisere, noe som gjør dem flotte for bedriftens IT-avdelinger å administrere og spore.
Så, er skrivebordet dødt? Neppe. Det er ikke lenger det eneste spillet i forbrukerdatamarkedet, men denne formfaktoren har fortsatt massevis av liv bak seg.
