Hades Review: Raise A Ruckus In The Underworld

2024 Forfatter: Abigail Brown | [email protected]. Sist endret: 2023-12-17 06:57

bunnlinjen

Hades har en rørende fortelling som dukker opp gjennom rogue-lignende spill. Dette fartsfylte spillet er utfordrende, men reisen er belønningen.

Hades

Vi kjøpte Hades for Nintendo Switch slik at anmelderen vår kunne sette den på prøve. Fortsett å lese for hele produktanmeldelsen vår.

Hades er et latterlig populært spill av typen roguelike, eller rogue-lite. Andre mennesker kan diskutere skillet, men det er en prosessuelt generert fangehullsøkerobot med noe overføring mellom løpene. Hades er en inderlig historie som finner sted i underverdenen, der ustadige olympiske guder kan øke faren eller hjelpe deg med å overvinne den. Etter 45 timers spill slo jeg endelig spillet og la ned Nintendo Switch lenge nok til å dele noen tanker.

Setting/Plot: Dying to hear the story

Hades begynner med Zagreus sitt første forsøk på å rømme underverdenen. Han mumler et farvel til faren og begynner å kjempe seg gjennom kamre fulle av fiender. Olympus-gudene legger merke til ham og tilbyr velsignelser og råd, men flukten er en ensom og nervepirrende opplevelse. Jeg visste at jeg ikke kunne slå spillet på mitt første forsøk, men det holdt meg ikke fra å prøve desperat å holde meg i live. Jeg vant noen småting før fiendene overtok meg, og Zagreus landet i en blodpøl.

Karakterene er velskrevne, med naturlig og nyansert dialog som alltid ser ut til å passe dem.

Historien og rammen dukker opp gjennom Zagreus sine mange forsøk på å unnslippe underverdenen. Andre karakterer har mye å si om Zagreus sine fluktforsøk, og det er gjennom samtalene deres med hverandre og med Zagreus at vi lærer så mye om historien. Karakterene er velskrevne, med naturlig og nyansert dialog som alltid ser ut til å passe dem.

Nyx balanserer rolig partnerskapet med Hades og støtten til Zevs. Achilles trente Zagreus, men det er tydelig at han ikke støtter Zagreus sin trass helt. Selv Hades, kongen av underverdenen, er troverdig som en frustrert, men kjærlig far. Jeg er typen som skynder meg gjennom dialog, men jeg hørte mest på Hades.

Jeg visste at jeg ikke kunne slå spillet på mitt første forsøk, men det holdt meg ikke fra å prøve desperat å holde meg i live.

Gameplay: A nonstop boltre seg gjennom underverdenen

Hades skritt bort fra perma-død-tradisjonen til andre roguelikes. Etter at Zagreus dør må han kjempe seg gjennom kamrene på nytt, men han beholder sin cache med våpen og andre godsaker. I House of Hades kommer all valutaen han samler opp til nytte.

Nøkler låser opp våpen, mørke låser opp oppgraderinger ved Mirror of Night, og nektar låser opp hjertene til gudene som belønner Zagreus med gaver i retur. Det er mulig å bytte ut disse forskjellige elementene og lage strategiske bygg, men byggene er knyttet til de ustadige RNG-gudene.

I begynnelsen holdt jeg meg til en konstruksjon, men Hades belønner spillere for å gå utenfor komfortsonen deres. Diamanter er mangelvare, men Fates hadde mye å tilby hvis jeg prøvde alle minnene og velsignelsene. Dark Thirst oppfordrer spillere til å bruke forskjellige våpen, og det var slik jeg fant ut at jeg var ganske god med sverdet jeg droppet etter mitt første løp.

Å gi spillere insentiver til å eksperimentere rister opp hver eneste fangehullskjøring. Elementet av tilfeldighet og de lave dødskostnadene gjør Hades moro. Selv når jeg gikk inn med en plan, hadde kamrene måter å holde meg på tærne. Ønsket jeg å skille meg med dyrebar helse for å spille på Chaos' fordeler? Vil jeg heller ta den enkle veien ved å besøke Hermes, eller velge mellom Poseidon og Zeus?

Begge tilbyr kraftige fordeler, men å velge den ene kommer til å gjøre den andre sjalu. Hvert løp er full av disse avgjørelsene, men fiasko er ikke så frustrerende i Hades. Mislykket betyr en tur tilbake til House of Hades, hvor jeg kan avdekke litt mer om Zagreus’ motivasjoner eller Achilles’ fortid. Etter det er det hodeklapp for den trehodede hunden, så er det tid for et nytt fluktforsøk. Ved å reimagine perma-death mekanikeren, laget Supergiant Games Rogue-lite som jeg aldri ønsket å slutte å spille.

Jeg hadde ett problem med forestillingen. I de forskjellige menygrensesnittene på House of Hades var Joy-Con-drift et periodisk problem. Markøren ville rulle ned raskt og kontinuerlig, noe som gjorde det umulig å velge noe spesifikt. Jeg skjønte ikke dette før jeg sendte e-post til teknisk støtte, men alternativet "død plass" i kontrollinnstillingene løser dette problemet. Dette problemet er vanlig nok til at jeg følte det var verdt å nevne. Det var en liten irritasjon i et ellers fantastisk spill.

Graphics: Vakkert detaljerte karakterer og verden

Det tok meg en stund å sette pris på naturen under de kaotiske fluktforsøkene, men jeg la merke til karakterene med en gang. Nyx har hodeskaller og måner som pryder klærne hennes. Hun ser rolig og løsrevet ut, men ikke i det hele tatt kald. Kongen av underverdenen ser ut som den delen. Cerberus er imponerende, men likevel sjarmerende. Jeg elsker karakterportrettene.

Når jeg sluttet å skynde meg, ble jeg imponert over hvor bra resten av underverdenen så ut.

Karakterene og huset er pent detaljerte. Flott stemmeskuespill bringer dem til live. Jeg elsket musikken og lydeffektene rundt i huset også. Alt i alt er det en flott ramme for historiene som utspiller seg.

Når jeg sluttet å skynde meg, ble jeg imponert over hvor bra resten av underverdenen så ut. Tartarus ser ut som et klassisk fangehull med søyler, fontener og feller. Asphodel er klassisk Underworld, hvor båter laget av bein flyter på elver av magma. Ukroppsløse hender når opp av magmaen, og urnene minner om hodeskaller. Elysium er grønt og frodig, et paradis for eksepsjonelle nyanser.

Å overleve hvert møte betyr å navigere gjennom flygende prosjektiler, magiske trollformler og feller.

Combat er en stresstest for grafikken. Alle velsignelsene jeg plukket samlet opp til mange fargerike eksplosjoner. Å overleve hvert møte betyr å navigere gjennom flygende prosjektiler, magiske trollformler og feller. Bosskamper er helt ville, men grafikken er alltid jevn.

bunnlinjen

Hades er så bra at jeg måtte dobbeltsjekke prisen for å være sikker på at den virkelig var $35. Dette spillet legger stadig til utfordringer som får meg til å jobbe for hver ny del av historien. Et spill som forblir morsomt selv etter at det er slått, er sjeldent. Ikke fortell Supergiant, men jeg ville ha bet alt mer.

Hades vs. Isaks binding

Bruken av gresk mytologi for setting og handling gjør Hades til en fryd å spille. Som spiller går du inn i Zagreus' liv, og lærer mer om hans kompliserte forhold til andre karakterer mellom kaotiske fluktforsøk. Å dø er brut alt, men Zagreus dukker opp fra den blodige elven Styx klar til å prøve igjen. Døden er ikke så frustrerende i Hades fordi det er en annen del av historien som fortelles.

Ikke slik med The Binding of Isaac. Å dø av groteske fiender som fiendtlig avføring og svevende hoder er definitivt frustrerende. Mørk humor går gjennom hele spillet. Hvis du er heldig, vil ting som mammas bh eller et avkuttet kattehode hjelpe deg på vei. Det er enkelt der Hades er komplekst. Uten overføring mellom løpene, gidder ikke The Binding of Isaac å forklare hva den mystiske avføringen du fant kommer til å gjøre. Begge spillene er verdt å spille, så hvordan velger du? Hvis en sterk fortelling opprettholder interessen din, er Hades perfekt. Hvis du er ute etter en seriøs utfordring, gå for The Binding of Isaac.

En overraskende dyp historie under det useriøse gameplayet

Hades bruker roguelike mekanikk for å fortelle vakre historier. Den store variasjonen av spillmekanikk gjør hver enkelt gjennomgang av underverdenen ny og spennende. All moroa ligger i reisen, noe som gjør dette spillet like morsomt i det hundrere spillet som det var i det første.