Key takeaways
- Både nyinnspillingen av Pokémon Diamond/Pearl og portene til Monster Rancher 1 & 2 ser bra ut.
- Monster Rancher har mye mindre tiltrekningskraft på massemarkedet enn Pokémon og kan føles litt plagsomt.
- Monster Ranchers største styrke er dens mindre omfang og langt mer personlige innsatser.
Jeg er langt mer begeistret for Monster Rancher 1 & 2 DX enn Pokémon Brilliant Diamond/Shining Pearl fordi jeg savner å føle en personlig forbindelse med dyrene mine.
Dette betyr på ingen måte at jeg ikke ser frem til Switch-remakene av Diamond and Pearl, bare at jeg gleder meg så mye mer til å spille Monster Rancher igjen. Pearl er mitt favoritt Pokémon-spill, ærlig t alt, og jeg kan ikke vente med å sjekke ut en moderne reimagining av det. Men Monster Rancher har hatt en veldig spesiell plass i hjertet mitt i nesten 25 år.
Og jeg mener, jeg skjønner det. Pokémon var et lyn i en flaske, og ga verden akkurat den typen monstersamlende RPG den ikke visste den trengte, for så å bygge videre på det i flere tiår. Det er en morsom serie med fantastisk skapningsdesign og mekanikk som er like tilgjengelige som de er uventet dype. Jeg foretrekker Monster Rancher nettopp fordi det ikke er de fleste av disse tingene.
A Very Different Monster Battler
Monster Rancher har en mye mer personlig tilnærming med sin struktur: du bor i en liten by og har en ny ranch hvor du planlegger å oppdra monstre. Det er omtrent alt. Du reiser ikke rundt i landet for å «Be The Very Best, Like No One Ever Was» – du prøver å skape et beskjedent liv for deg selv.
I stedet for å utforske og bekjempe gjenger og fange ville dyr, lever du sakte og forbedrer muligens hjemmet ditt, litt etter litt. Selv om utforskning er et alternativ, på en måte, ved å sende monsteret ditt på ekspedisjoner (men det er fortsatt lok alt). Og ja, du kan fortsatt få fantasivesener til å kjempe mot hverandre for din fordel, men det er alltid via en strukturert turnering.
Dagene dine går ikke med til å gå tur mellom byer, men heller på treningslignende, faktisk trene monstrene sakte, over flere år i spillet. Du får bestemme hvilken statistikk du vil fokusere på og velge når de er klare til å kjempe i en turnering. Du velger ut hva du skal mate dem (forhåpentligvis noe de liker!) og finner ut når du skal la dem hvile eller presse dem litt hardere. Du havner ikke bare i en tilfeldig kamp og ser dem få nivåer; du plotter gradvis ut veksten deres.
The Ranch Is Where the Heart Is
Det er monstertreningen som har festet meg mest etter all denne tiden, og grunnen til at jeg fortsatt foretrekker Monster Ranchers Gobots fremfor Pokémons Transformers. Monster Rancher er mer bevisst tempo, ikke like tilgjengelig og mindre interessant å se på. Men det har også noe Pokémon-spill ikke har, til tross for hvor mye fiksjonen prøver å spille det opp: Monster Rancher har hjerte.
Så mye av Pokémons verdensbygging i spillene og showet dreier seg om hvordan disse skapningene er venner og hvor mye alle elsker hverandre. Men knapt noe av det kommer gjennom når du faktisk spiller spillet. Å ha en liten piknik med Croagunken min er søtt, men mekanisk sett behandler spillet det fortsatt som et verktøy for å vinne kamper eller komme seg rundt fysiske barrierer.
Omvendt får Monster Rancher meg til å bry meg om monstrene mine fordi de er monstrene mine. Jeg oppdro dem fra en baby. Jeg har trent dem i løpet av årene. Jeg matet dem, holdt dem friske og glade. Jeg så dem vokse opp, og de lærte på sin side å stole på meg. Og i noen tilfeller, dessverre, så jeg dem gå videre ettersom årene innhentet dem.
Jeg vet at alt bare er tall og polygoner, men det føltes virkelig som om jeg hadde brukt virtuelle år på å bygge disse relasjonene, og det var alltid vondt å si farvel. Jeg får det ikke fra Pokémon, uansett hvor knyttet jeg kan bli til Vespiquen eller Empoleon. De hjalp meg med å vinne kamper, men jeg kjente dem egentlig ikke. Jeg hentet ikke en personlighet fra dem. Jeg fikk ikke sett dem vokse opp.
Når Pokémon Brilliant Diamond og Shining Pearl kommer ut i november, kommer jeg til å bli begeistret. Jeg kommer til å spille minst én av dem, og muligens flere ganger. Men nå er det bare en plassholder frem til desember når jeg kan få tak i Monster Rancher 1 & 2 DX. Ikke fordi jeg tror Monster Rancher er det objektivt sett bedre spillet, men fordi jeg kommer til å se (og få og møte) mine gamle venner igjen.
